Hvem som helst kan gå på en smell: – Jeg levde et liv jeg ikke hadde råd til

Norge blir med jevne mellomrom løftet fram i diverse kåringer som et av verdens rikeste, lykkeligste, eller beste land å bo i. Hvis kåringene er av internasjonalt format blir de også gjerne slått opp i alle aviser, slik at man vanskelig kan unngå å bli påminnet dette: Vi har mye penger.

Så enkelt er det dessverre ikke – også dette bildet har flere enn to nyanser. Jo, Norge er et rikt, lykkelig og godt land å bo i – tidvis, i det minste, og i alle fall for noen. Men én-, to-, eller trestavelsesord gir sjelden fullstendige bilder av den virkeligheten noen av oss møter hver dag. Overraskende mange må bruke alt av tid og energi på å få endene til å møtes. Og når du med jevne mellomrom blir fortalt at du er blant verdens rikeste, blir det også veldig vanskelig å innrømme at du sliter med å betale husleia. Men det er det mange som gjør.

Én av ti nordmenn sliter med økonomien, 192 000 hushold strever med å betale regningene, 235 000 av oss har betalingsanmerkninger, og skylder kreditorene til sammen 57 milliarder kroner med utløpt forfallsdato. Det er med andre ord veldig vanlig å ha for lite penger i et av verdens rikeste land. Langt mindre vanlig er det å bryte tabuet som omkranser økonomiske vanskeligheter – et tabu som fører til at en allerede krevende situasjon for mange blir enda mer belastende, fordi de må møte den alene.

Beatrice Bjørnerud har i dag en jobb litt utenom det vanlige. Hun er influencer, og deler generøst både av sminketips, og fra livet sitt i forskjellige kanaler. Men bakgrunnen hennes kunne i grove trekk vært en passende beskrivelse også på mange andre nordmenn. På ett punkt følte Beatrice seg riktignok litt annerledes: Familien hadde ikke så mye å rutte med da hun vokste opp. Og det merket hun.

– Foreldrene mine fikk meg da de var veldig unge, så de hadde aldri spesielt god råd. Det er ikke sånn at vi noen gang har manglet mat, og vi har hatt et fint sted å bo. Men vi har alltid måttet være veldig bevisste på hva vi bruker penger på. Jeg husker at jeg ganske tidlig tenkte at jeg hadde lyst til å slippe å leve på den måten når jeg skulle flytte for meg selv, sier Beatrice.

Senere i oppveksten begynte det også å dreie seg om mer enn bare det å være ubundet av økonomi. Bjørnerud tenker også at det nok må være sterkere krefter i sving, som gjør at selv små barn setter likhetstegn mellom dyre ting og lykke: 

De tre årene på ungdomsskolen kan være vriene å navigere gjennom for hvem som helst. Bare det å skulle lære seg å kjenne kodene, kan trolig minne om å lære en sjiraff å spille jazz. Uforståelige trender med uforklarlig opphav dukker opp og skiftes ut raskere enn du rekker å pusse reguleringen. Det ene identiske skoparet etter det andre farer over linoleumsgulvet, og neste gang lysstoffrørene flimrer i taket, er alle de identiske skoparene byttet ut med en helt annen type, men akkurat like identiske par. 

Likhetstegnet mellom penger og kostbare ting, og status og lykke ble etterhvert som Beatrice ble større stadig mer markert, og hun husker å ha lagt merke til det ikke bare på film, men også blant venner. På ungdomsskolen var det allerede mer eller mindre inngrodd. 

– Jeg tror mange som har vært gjennom ungdomsskolen i Norge kan kjenne seg igjen i et visst kjøpepress, humrer Beatrice og utdyper: 

– Penger og dyre ting begynte jo nå å være blant de statussymbolene som var lettest å få øye på. Hos oss skulle alle plutselig en dag gå i pysjbukse på skolen, helt ut av det blå. Det var selvfølgelig ikke bare å komme i hvilken som helst pysj heller. Det skulle være Björn Borg, og det var det eneste som gjaldt. 

Da Beatrice kom hjem den dagen var hun oppspilt. Hun argumenterte med alt hun hadde, men familien hadde ikke råd til å gi etter for alle ungdomsskolens døgnfluer, og den riktige pysjen uteble. 

Det var på denne tiden Beatrice så smått begynte å slå seg opp som influencer, etter at en venninne hadde lagt merke til hvor mye hun hadde å lære bort om sminke.

– Det begynte med at vi to fulgte med på forskjellige influencere som drev med sminke. Da venninnen min spurte meg om hvorfor jeg ikke gjorde det samme selv, tenkte jeg at det faktisk var et godt spørsmål. Da tok det ikke lang tid før jeg begynte selv, forteller hun. 

Med tiden var det flere som fikk øynene opp for evnene til Beatrice, og da det hadde gått et år hadde hun blitt kjent med flere influencere via Instagram. De opprettet en gruppe på Snapchat der de kunne dele innhold om sminke sammen, og snart var de en liten sensasjon. 

Beatrice tok en pause fra universitetet. Nå hadde hun én deltidsjobb i tillegg til lave inntekter fra sosiale medier, og ingen støtte fra Lånekassen. Men hun hadde blitt vant til å ikke bekymre seg for penger, og i tillegg begynte influencer-tilværelsen å tære på lommeboka.

– Jeg hadde jo lagt meg til noen vaner. Ikke bare var jeg på dette tidspunktet i utgangspunktet vant til å bruke penger som jeg selv ville – nå var jeg en del av et miljø, og jeg så hele tiden hvordan andre influencere hele tiden kjøpte ting og reiste rundt, og gjorde ting som jeg også hadde veldig lyst til å gjøre, forteller hun. 

Det var nå Beatrice begynte å ta opp kredittkortlån for å kunne opprettholde og utvide livsstilen hun hadde vent seg til, uten inntekten fra to deltidsjobber og støtten fra Lånekassen. Sakte, men sikkert, forverret situasjonen seg, uten at Beatrice lot seg bekymre av dét. 

– Ballen hadde begynt å rulle på dette tidspunktet. Men jeg kunne så lite om økonomi, og hadde aldri hatt kredittkort, så jeg så det ikke. Jeg var mye mer opptatt av at jeg hadde veldig lyst til å lage reiseinnhold til kanalene mine, siden jeg alltid har vært glad i å reise. Så da gjorde jeg det, da. Jeg booket en reise med kredittkortet, og dro av sted, sier Beatrice, og avslutter:

– Jeg tror jeg gikk med en følelse av at pengene på kredittkortet var mine egne. Jeg tenkte at jeg snart nok kom til å få bedre inntekt, og at jeg skulle betale ned på lånet da. Det jeg egentlig gjorde var å fortelle meg selv små eventyr. Jeg lagde unnskyldninger for meg selv, sånn at jeg kunne fortsette det høye forbruket. 

1. Hvem som helst kan gå på en smell: – Jeg levde et liv jeg ikke hadde råd til

2. En smell trenger ikke alltid å smelle: – Mine problemer lå stille og ventet

3. Beatrice møter veggen: – Det ble veldig mørkt, veldig raskt

4. Det umulige blir mulig: – Åpenheten reddet meg

5. Det løsner, endelig: – Jeg kan begynne å leve igjen

6. Beatrice vet at hun ikke er alene: – Du må bare prøve ditt beste igjen i morgen